Sommerutflukt

Tidligere denne uken tok vi en tur til Hadeland glassverk. Området er et trivelig utfluktsmål, og været tillot faktisk at vi kunne sitte ute og kose oss med kaffe og is. Det er mye fint å se i butikkene på Hadeland, også. For noen år siden fikk jeg to rødvinsglass i serien Biri Continental i gave. Glassene er pene og velformede, og passer både på festbordet og til sofakroken. Denne serien har jeg ikke sett i butikken den siste årene, så da jeg fant dem til 69,-/stk i lagerutsalget fikk 6 stykker bli med meg hjem. Jeg har ikke lykkes i å finne noen fine bilder av disse glassene, så jeg får ikke vist dem fram nå.

Jeg er veldig glad i levende lys hele året og har lysestaker i mange varianter rundt om i huset. På Hadeland skaffet jeg meg to små lyslykter i serien Flower Power. Hjemme har de fått selskap av Kivi-lyslyktene som jeg kjøpte tidligere i sommer. Til tross for at de nesten er så ulike som de kan bli, står de fint sammen.

I et tidligere innlegg har jeg vist et av mine ønskeglass; fatet/bollen Cadmium, designet av Maud Gjeruldsen Bugge for Hadeland glassverk. Prisen for dette blikkfanget er imidlertid temmelig stiv, så ikke engang et av 2. sorteringsfatene i fabrikkutsalget fikk bli med hjem. Istedenfor Cadmium nøyde jeg meg med en dekketallerken i Galakse-serien. Om ikke annet er designeren den samme. Dekketallerkenen skal gjøre nytte som kakefat hos oss.

Alt i alt var vi enige om at vi hadde hatt en riktig fin dag.

Galaksebildet er lånt fra Hadeland Glassverks produktbilder.

Sommerferie

Nå har bloggpausen vært veldig lang, men jeg har kost meg stort. Hele forrige uke ble tilbrakt på lang biltur til Vestlandet. Besøk hos et gjestfritt og hyggelig vennepar, med god mat, god vin, fine turer i variert vestlandsvær og total avslapning bidro til en ypperlig og avkoblende ferie i vestlandshovedstaden (Bergen, for de som måtte lure...)

Kameraet ble liggende mye i ro, men en utflukt til Øygarden ble i alle fall delvis foreviget. Øygarden er virkelig en perle, ukjent for de fleste av oss innlandskrabber. Den lave øyrekken, med værhard utside der England er neste, og en lunere "innside", med utsikt mot fastlandet, slutter ikke å fascinere meg. At det velkjente bergensregnet i tillegg gjerne passerer disse øyene uten å slippe så mange dråper, er heller ingen ulempe.

Spontantur

Omtrentlig referat fra chat mellom Nanne og hyggelig kusine onsdag kveld i 22.30-tiden:
Nanne: Hva driver du med om dagen da?
Kusine: Skal ikke jobbe før på søndag.
Nanne: Samboer må jobbe litt i ferien sin, så jeg må få tiden til å gå alene. Kunne tenkt meg en oslotur. Lyst på besøk?
Kusine: Ja, selvsagt. Når hadde du tenkt?
Nanne: Hva med i morgen?
Kusine: Ja, det går fint. Du blir vel over?
Nanne: Skal bare sjekke togtidene. (Litt pause) Kan være på Oslo S 11.34.
Kusine: Ikke pakk så mye, da. Vi skal jo gå en del i byen.

... og det var vel stort sett det hele.
Morgenen etter satt jeg med historiens, for min del, minste reiseveske på toget. Undertøyskift, litt toalettsaker og en ekstra topp var alt som trengtes. At jeg i det hele tatt leste værvarselet på Yr før jeg reiste var egentlig bare tull, for det medførte at jeg dro med meg en jakke jeg slett ikke trengte.

Bildet viser reisevesken. Stor takk til Mandarina Duck for å ha laget en praktisk og anvendelig veske, og ikke mindre takk til grei svigerinne som gav den bort etter opprydning i skapene sine.

Det ble to koselige dager med lunsjing ute, kafebesøk, litt shopping, grilling, rosevin og godt selskap. Min kusine og hennes mann er både gjestfri, hyggelige og sporty som tok imot overnattingsbesøk på øyeblikks varsel.

Av nyinnkjøp kan jeg spesielt nevne to sandfargede Kivi lyslykter fra Ittala. De lyser fint opp på stuebordet nå. Jeg liker fargen veldig godt fordi den er så nøytral og står godt til nesten alt.

I tillegg ble det nyforsyninger fra O&Co og Les Palais des Thes. Disse er ikke tatt i bruk ennå, men de skal komme til stor glede.
Basilikumoljen er god til salatdressinger, men en dæsj i pizzafyllet gjør også lykke.

Undring

Hvorfor
· skryter enkelte, særlig idrettsutøvere, av at de ikke leser bøker?
· blir disse forherliget på grunn av/på tross av dette?
· synes mange tenåringer det er fint å være oransje i ansiktet?
· sliter jeg med å like 80-talls-retro-moten?
· vil ingen bli sett levende, eller halvt bevisstløse, i en syrebeiset furusofa med fargeglade stofftrekk på tross av at dette er 80-talls godt som noe?
· er vi så opptatt av været?
· er rettskriving nærmest blitt umoderne?
· lar jeg meg underholde av sosialpornografi som ”Partydronninger” på TV?
· lar vi oss lure av tendensiøs, populistisk enkeltsakspolitikk?
· er det så mye fotball på TV?
· dekkes ikke arrangement som NM for janitsjar- eller brassband, landsstevnet i Norges bygdeungdomslag, eller Norges Speiderforbunds landsleir på en god måte i media, på tross av flere tusen deltakere? En tilsvarende stor fotballturnering ville ikke gått upåaktet hen.
· dukker mange bloggideer opp mens jeg er på jobb?

Ahh, ideer til synsetekster for sene høstkvelder...

Bildet er lånt fra Nysgjerrigper - anbefalt side for både store og små.

Murphy's lov i praksis

Huset vårt er bygget i 1994 og har en terrasse på over 60 kvadratmeter. Herlig uteplass i sola, men de siste årene har gulvet dessverre vansmektet. Behovet for overflatebehandling av gulvet var stort, og allerede for to år siden hadde vi intensjoner om oljing. Olje og koster ble innkjøpt, og dermed begynte det å regne,
og regne,
og regne.
Arbeidet ble derfor ikke utført den sommeren.

I fjor ble arbeidet utsatt uten at jeg nå husker hvorfor. I år var behovet for gulvpleie prekært, og i går, etter at sola hadde gjemt seg bak et annet bygg, gikk vi igang med arbeidet. Utetemperaturen hadde sunket til 28 grader, må vite...

Etter iherdig oljing av nesten hele gulvet var det tomt i de tre spannene vi hadde kjøpt.

"Ja ja, ingen skade, vi tar en tur til fargehandelen og bunkrer opp mer etter jobb i morgen", tenkte vi. I ettermiddag, ikke lenge før stengetid, troppet vi derfor opp med et tomt spann og ba om mer av samme slaget.
Dette viste seg lettere sagt enn gjort.

Til å ha jobbet med miljø og helse, vært verneombud og stort sett hatt sterk interesse for arbeidsmiljø og miljøsaker generelt, har jeg vært utrolig sløv til å følge med på malingsbransjen de siste årene. (Dette er et innkjøpsområde som med skam å melde har vært overlatt til mannen i huset.) Overraskelsen var derfor stor da damen i fargehandelen satte opp et ansiktsuttrykk som tydet på problemer. Det viste seg at den oljen vi var så fornøyd med var utgått, og at det en heretter skal bruke som "olje" er en slags vannbasert materie.

På toppen av det hele lar gammel og ny type overflatebehandling seg dårlig kombinere, og damen mumlet noe om "matte ned gulvet", "flassing", "fargeforskjeller" og andre ting som kan gi selv den mest positive person mer enn et snev av motløshet.
Heldigvis viste det seg at det fantes erstatningsprodukter likevel. Strøk 2 på gulvet heter dermed "antiskli" istedenfor olje. I dag har jeg lært at antiskli er en slags gulvbeis, og beiser kan fremdeles være oljebasert. Den var seigere å påføre, men resultatet dekker akkurat passe godt og ser lovende ut.

Heldigvis er det noen år til neste gang.

Bildet er fra første lag - olje.

Snart 30 år som sølvsamler

Jeg har en fornuftig mor. Som barn synes en ikke nødvendigvis at fornuft er den beste egenskapen hos foreldre (Kunne de ikke heller være kjempekule, med fri leggetider, godteri midt i uka, sjokoladepålegg og en ubegrenset kilde til lommepenger?), men som voksen er en takknemlig for all fornuft som ble brukt, og i tillegg forsøkt overført, til avkommet.

Et av min mors absolutt fornuftige påfunn da jeg var barn, var å sørge for at jeg begynte tidlig å spare på sølvtøy. Jeg fikk selv velge hvilket sølv jeg ville samle, og så fikk faddere og enkelte andre et hint om dette før neste bursdag. Nøyaktig hvor gammel jeg var da dette skjedde husker jeg ikke, men etter eliminering og kvalifisert gjetning vil jeg anslå at jeg var 7-8 år.

Det er for mye å forvente at en 7-åring skal ha opparbeidet seg en smak som er tidløs og varer livet ut, og som barn flest likte jeg tydelige mønstre. Valget falt på Ringebu-sølv, som jeg syntes var aller flottest der og da. Skulle jeg tatt valget som tenåring eller tidlig i 20-årene, ville jeg trolig valgt ganske annerledes (fra Lilje til Drage og tilbake igjen), men nå er jeg veldig fornøyd med, og litt stolt over, eget valg som veldig ung. Jeg har stor sans for de art-deco-inspirerte linjene i mønsteret. At det er et mønster som ikke "alle andre" har, er heller ingen ulempe.

Etter flere års iherdig samling, og uten å ha lagt inn en krone i egenkapital, har jeg en anstendig mengde teskjeer, dessertskjeer og påleggsgafler. I tillegg har jeg noen av de "store" bestikkdelene. I en alder av 36 har jeg kommet til den konklusjon at jeg trolig kan prøve å bidra litt til samlingen selv også. Sølvtøy er dessverre ikke i en slik prisklasse at en kjøper 6 eller 12 kniver og gafler i slengen, så planen er å tråle bruktmesser, auksjoner og nettsteder for å videreføre den gode samlingen som ble påbegynt i barndommen. Gleder meg til å kunne dekke et pent middagsbord med eget sølv.

Bildet av Ringebu er fra Gullsmedgaver.

Tidligere oppdagelser bekreftet

Mye er skrevet om kjønnsroller og grilling, men jeg har alltid avfeid det som stereotypier og oversettelser av utenlandske artikler. Inntil idag.

Jeg er eneste kvinnelige ansatte i en produksjonsbedrift, og attpåtil samboer med daglig leder. I dag har vi hatt grilling etter jobb sammen med en nabobedrift. Ingen av virksomhetene er store, og tilsammen var vi 18 personer. To damer og resten menn.

I andre sammenhenger når mat er involvert har gutta med største selvfølgelighet tatt det for gitt at vi damene har hatt overoppsynet med det kulinariske. Idag var det helt annerledes.

Etter at grillen ble varm hadde flere av karene på mystisk vis klart å utstyre seg med kokkeluer, grillklyper, stekespader og annet obligatorisk grilltibehør. Ting jeg bare hadde lest om på forhånd var plutselig virkelighet!

Jeg skal ikke våge meg inn på teorier om hvorfor det er sånn, bare konstatere at av og til stemmer tabloidforenklingene.

Bildet er lånt fra Life in the fast lane, og er ikke helt betegnende for dagens seanse.

Stormoteoppgjør

Jeg er større enn jeg burde være, og jeg vet det. I følge statistikkene er jeg slett ikke alene om det heller, og antallet som er som meg er visstnok økende. Det er skrevet mye om at motebransjen følger opp dette med stormotekolleksjoner. Her må jeg, av egen erfaring, få bemerke at det finnes et visst utvalg av klesplagg for store damer, men mote kan det neppe betegnes som.

Etter å ha kikket i utenlandske nettbutikker kan det se ut som Norge ligger flere tidsaldrer bak andre land med tanke på mote for ikke-modeller. Nå er jeg av den typen som liker å prøve klær før jeg kjøper dem. For den som har en kroppsform utenfor malen er snitt, kvalitet og passform helt sentralt for om antrekket blir vellykket eller ikke. Netthandel våger jeg meg derfor bare på når jeg skal kjøpe noe fra et merke jeg har fra før og kjenner passformen til. Her i landet går jeg rett som det er i kjedebutikker med stormotekolleksjoner og butikker spesialisert for store damer.

Begge deler er like deprimerende.
Førstnevnte er gammelmodig, har dårlige snitt, dårlig søm- og stoffkvalitet og er henvist til et trangt hjørne av butikken.
Sistnevnte har bedre kvalitet, men er fremdeles gammelmodig og i tillegg dyrt. I en del tilfeller har disse butikkene store utgaver av det som var in i vanlige størrelser året før. I en gjennomsnittlig by er det gjerne bare en eller to slike butikker, så klesutvalget blir også begrenset.

Igjen og igjen spør jeg meg selv hvorfor ikke stormoteklærne like gjerne er utstyrt med sirene og blinkende skilt både foran og bak, der det står ”Stormote”.
Igjen og igjen svarer jeg meg selv: Nanne, det er virkelig ikke nødvendig. Klærne skriker ”Stormote” helt uten audiovisuelle hjelpemidler.
En typisk stormotekolleksjon består for det første ofte av en serie enkeltplagg. Det er med andre ord ingen kolleksjon, og det er ikke gitt at en enkelt kan finne plagg som matcher hverandre.
Basisplagg, som umønstrede topper, enkle bukser, rib-poloer og andre udødelige plagg i diskrete farger og god kvalitet er i tillegg helt eller nær fraværende.
Noe en derimot finner flust av, er topper med store, runde halsringinger. Dette er sjelden flatterende på overvektige.
At tverrstriper virker forstørrende er barnelærdom for de aller fleste. Denne kunnskapen synes å ha gått stormotedesignerne hus forbi. T-skjorter, gensere og topper med tverrstriper finnes for tiden ingen andre steder enn i stormoteavdelingene. (Ok, der var jeg urettferdig: Butikker som spesialiserer seg på seilklær selger kanskje fremdeles noen tverrstripede gensere til seilbruk.)
Ingen har vel heller sett særlig små og nette ut i stormønstrede gensere i glorete farger.

For meg, som er midt i 30-årene er stormotedesignet dårlig, kjedelig og gammelmodig. Hvordan utvalget føles for jenter som er 10-15-20 år yngre enn meg tør jeg nesten ikke tenke på. Mens venninnene går rundt i smarte moteklær må mange ta til takke med noe som kan likne arvegods fra bestemoren.
Min teori: Enten er stormotedesignerne onde, eller de var de svakeste elevene på designerskolen. Hvis sistnevnte stemmer fikk de neppe jobb i den ”ordentlige” motebransjen, og ble kastet ut i stormotegning mot sin vilje.

Misforstå meg rett, det finnes hederlige unntak. Det triste er at det er nettopp det de er; unntak. Hvorfor er ikke unntakene regelen?

Vi er store, vi er mange, og vi er underernærte på kule klær. Et drømmemarked, med andre ord. Hvem kjenner først sin besøkelsestid?

Dette innlegget kunne selvsagt konkludert med at alle overvektige bør slanke seg. De fleste, meg inkludert, kan sikkert det. Men i mellomtiden har vi likevel behov for å se fine ut og føle oss vel.

Bildet er lånt fra forever21.com og viser et langt sprekere utvalg enn en finner i norske butikker. Om modellen egentlig er plus size er en annen sak...

Hardføre blomster

For litt over en uke siden plantet jeg en liten potte sibirske valmuer i bedet ved inngangen. Bedet har vært sørgelig neglisjert etpar år, så etter iherdig luking ble jeg kvitt de aller fleste åkersnellene som dominerte bedet. Tanken ved å plante valmuer er enkel; i tillegg til at de er pene er de hardføre og villige blomster som sprer seg lett. Håpet er derfor at åkersnellene skal nedkjempes av sine vakre konkurrenter. I alle fall i dette bedet.

Etter at plantene ble satt i jorden har det vært nærmest sibirske tilstander hos oss. For en innlending er nordavind av en slik styrke, og over så lang tid, temmelig uvant i juni. Blomstene klarer seg, men jammen bærer de preg av dominerende vindretning den siste tiden. Mine forsøk på å fange nærbilder av blomstene i vindkulene gav heller middelmådige resultat:

Tekopp på en gråværsdag

Idag er en slik dag som ikke helt har bestemt seg for om den er en sommerdag eller kanskje en høstdag. Siden det er lite å gjøre med været, får en heller gjøre det beste ut av situasjonen som den er. En pen tekopp og te fra en riktig pen teboks gjør underverker for meg. Koppen er fra samme serie som kaffekoppen etpar-tre innlegg tidligere . Teen er "Fleur de geisha" fra Les Palais des Thés, en svært vellykket gave som jeg fikk fra min kusine. Teen er ordentlig god, og boksen er jo både utrolig pen og gjenbruksnyttig. Siden det snart er tomt må jeg enten hinte om at jeg ønsker meg mer, eller jeg må ta meg en handletur selv.