Murphy's lov i praksis

Huset vårt er bygget i 1994 og har en terrasse på over 60 kvadratmeter. Herlig uteplass i sola, men de siste årene har gulvet dessverre vansmektet. Behovet for overflatebehandling av gulvet var stort, og allerede for to år siden hadde vi intensjoner om oljing. Olje og koster ble innkjøpt, og dermed begynte det å regne,
og regne,
og regne.
Arbeidet ble derfor ikke utført den sommeren.

I fjor ble arbeidet utsatt uten at jeg nå husker hvorfor. I år var behovet for gulvpleie prekært, og i går, etter at sola hadde gjemt seg bak et annet bygg, gikk vi igang med arbeidet. Utetemperaturen hadde sunket til 28 grader, må vite...

Etter iherdig oljing av nesten hele gulvet var det tomt i de tre spannene vi hadde kjøpt.

"Ja ja, ingen skade, vi tar en tur til fargehandelen og bunkrer opp mer etter jobb i morgen", tenkte vi. I ettermiddag, ikke lenge før stengetid, troppet vi derfor opp med et tomt spann og ba om mer av samme slaget.
Dette viste seg lettere sagt enn gjort.

Til å ha jobbet med miljø og helse, vært verneombud og stort sett hatt sterk interesse for arbeidsmiljø og miljøsaker generelt, har jeg vært utrolig sløv til å følge med på malingsbransjen de siste årene. (Dette er et innkjøpsområde som med skam å melde har vært overlatt til mannen i huset.) Overraskelsen var derfor stor da damen i fargehandelen satte opp et ansiktsuttrykk som tydet på problemer. Det viste seg at den oljen vi var så fornøyd med var utgått, og at det en heretter skal bruke som "olje" er en slags vannbasert materie.

På toppen av det hele lar gammel og ny type overflatebehandling seg dårlig kombinere, og damen mumlet noe om "matte ned gulvet", "flassing", "fargeforskjeller" og andre ting som kan gi selv den mest positive person mer enn et snev av motløshet.
Heldigvis viste det seg at det fantes erstatningsprodukter likevel. Strøk 2 på gulvet heter dermed "antiskli" istedenfor olje. I dag har jeg lært at antiskli er en slags gulvbeis, og beiser kan fremdeles være oljebasert. Den var seigere å påføre, men resultatet dekker akkurat passe godt og ser lovende ut.

Heldigvis er det noen år til neste gang.

Bildet er fra første lag - olje.

Snart 30 år som sølvsamler

Jeg har en fornuftig mor. Som barn synes en ikke nødvendigvis at fornuft er den beste egenskapen hos foreldre (Kunne de ikke heller være kjempekule, med fri leggetider, godteri midt i uka, sjokoladepålegg og en ubegrenset kilde til lommepenger?), men som voksen er en takknemlig for all fornuft som ble brukt, og i tillegg forsøkt overført, til avkommet.

Et av min mors absolutt fornuftige påfunn da jeg var barn, var å sørge for at jeg begynte tidlig å spare på sølvtøy. Jeg fikk selv velge hvilket sølv jeg ville samle, og så fikk faddere og enkelte andre et hint om dette før neste bursdag. Nøyaktig hvor gammel jeg var da dette skjedde husker jeg ikke, men etter eliminering og kvalifisert gjetning vil jeg anslå at jeg var 7-8 år.

Det er for mye å forvente at en 7-åring skal ha opparbeidet seg en smak som er tidløs og varer livet ut, og som barn flest likte jeg tydelige mønstre. Valget falt på Ringebu-sølv, som jeg syntes var aller flottest der og da. Skulle jeg tatt valget som tenåring eller tidlig i 20-årene, ville jeg trolig valgt ganske annerledes (fra Lilje til Drage og tilbake igjen), men nå er jeg veldig fornøyd med, og litt stolt over, eget valg som veldig ung. Jeg har stor sans for de art-deco-inspirerte linjene i mønsteret. At det er et mønster som ikke "alle andre" har, er heller ingen ulempe.

Etter flere års iherdig samling, og uten å ha lagt inn en krone i egenkapital, har jeg en anstendig mengde teskjeer, dessertskjeer og påleggsgafler. I tillegg har jeg noen av de "store" bestikkdelene. I en alder av 36 har jeg kommet til den konklusjon at jeg trolig kan prøve å bidra litt til samlingen selv også. Sølvtøy er dessverre ikke i en slik prisklasse at en kjøper 6 eller 12 kniver og gafler i slengen, så planen er å tråle bruktmesser, auksjoner og nettsteder for å videreføre den gode samlingen som ble påbegynt i barndommen. Gleder meg til å kunne dekke et pent middagsbord med eget sølv.

Bildet av Ringebu er fra Gullsmedgaver.

Tidligere oppdagelser bekreftet

Mye er skrevet om kjønnsroller og grilling, men jeg har alltid avfeid det som stereotypier og oversettelser av utenlandske artikler. Inntil idag.

Jeg er eneste kvinnelige ansatte i en produksjonsbedrift, og attpåtil samboer med daglig leder. I dag har vi hatt grilling etter jobb sammen med en nabobedrift. Ingen av virksomhetene er store, og tilsammen var vi 18 personer. To damer og resten menn.

I andre sammenhenger når mat er involvert har gutta med største selvfølgelighet tatt det for gitt at vi damene har hatt overoppsynet med det kulinariske. Idag var det helt annerledes.

Etter at grillen ble varm hadde flere av karene på mystisk vis klart å utstyre seg med kokkeluer, grillklyper, stekespader og annet obligatorisk grilltibehør. Ting jeg bare hadde lest om på forhånd var plutselig virkelighet!

Jeg skal ikke våge meg inn på teorier om hvorfor det er sånn, bare konstatere at av og til stemmer tabloidforenklingene.

Bildet er lånt fra Life in the fast lane, og er ikke helt betegnende for dagens seanse.

Stormoteoppgjør

Jeg er større enn jeg burde være, og jeg vet det. I følge statistikkene er jeg slett ikke alene om det heller, og antallet som er som meg er visstnok økende. Det er skrevet mye om at motebransjen følger opp dette med stormotekolleksjoner. Her må jeg, av egen erfaring, få bemerke at det finnes et visst utvalg av klesplagg for store damer, men mote kan det neppe betegnes som.

Etter å ha kikket i utenlandske nettbutikker kan det se ut som Norge ligger flere tidsaldrer bak andre land med tanke på mote for ikke-modeller. Nå er jeg av den typen som liker å prøve klær før jeg kjøper dem. For den som har en kroppsform utenfor malen er snitt, kvalitet og passform helt sentralt for om antrekket blir vellykket eller ikke. Netthandel våger jeg meg derfor bare på når jeg skal kjøpe noe fra et merke jeg har fra før og kjenner passformen til. Her i landet går jeg rett som det er i kjedebutikker med stormotekolleksjoner og butikker spesialisert for store damer.

Begge deler er like deprimerende.
Førstnevnte er gammelmodig, har dårlige snitt, dårlig søm- og stoffkvalitet og er henvist til et trangt hjørne av butikken.
Sistnevnte har bedre kvalitet, men er fremdeles gammelmodig og i tillegg dyrt. I en del tilfeller har disse butikkene store utgaver av det som var in i vanlige størrelser året før. I en gjennomsnittlig by er det gjerne bare en eller to slike butikker, så klesutvalget blir også begrenset.

Igjen og igjen spør jeg meg selv hvorfor ikke stormoteklærne like gjerne er utstyrt med sirene og blinkende skilt både foran og bak, der det står ”Stormote”.
Igjen og igjen svarer jeg meg selv: Nanne, det er virkelig ikke nødvendig. Klærne skriker ”Stormote” helt uten audiovisuelle hjelpemidler.
En typisk stormotekolleksjon består for det første ofte av en serie enkeltplagg. Det er med andre ord ingen kolleksjon, og det er ikke gitt at en enkelt kan finne plagg som matcher hverandre.
Basisplagg, som umønstrede topper, enkle bukser, rib-poloer og andre udødelige plagg i diskrete farger og god kvalitet er i tillegg helt eller nær fraværende.
Noe en derimot finner flust av, er topper med store, runde halsringinger. Dette er sjelden flatterende på overvektige.
At tverrstriper virker forstørrende er barnelærdom for de aller fleste. Denne kunnskapen synes å ha gått stormotedesignerne hus forbi. T-skjorter, gensere og topper med tverrstriper finnes for tiden ingen andre steder enn i stormoteavdelingene. (Ok, der var jeg urettferdig: Butikker som spesialiserer seg på seilklær selger kanskje fremdeles noen tverrstripede gensere til seilbruk.)
Ingen har vel heller sett særlig små og nette ut i stormønstrede gensere i glorete farger.

For meg, som er midt i 30-årene er stormotedesignet dårlig, kjedelig og gammelmodig. Hvordan utvalget føles for jenter som er 10-15-20 år yngre enn meg tør jeg nesten ikke tenke på. Mens venninnene går rundt i smarte moteklær må mange ta til takke med noe som kan likne arvegods fra bestemoren.
Min teori: Enten er stormotedesignerne onde, eller de var de svakeste elevene på designerskolen. Hvis sistnevnte stemmer fikk de neppe jobb i den ”ordentlige” motebransjen, og ble kastet ut i stormotegning mot sin vilje.

Misforstå meg rett, det finnes hederlige unntak. Det triste er at det er nettopp det de er; unntak. Hvorfor er ikke unntakene regelen?

Vi er store, vi er mange, og vi er underernærte på kule klær. Et drømmemarked, med andre ord. Hvem kjenner først sin besøkelsestid?

Dette innlegget kunne selvsagt konkludert med at alle overvektige bør slanke seg. De fleste, meg inkludert, kan sikkert det. Men i mellomtiden har vi likevel behov for å se fine ut og føle oss vel.

Bildet er lånt fra forever21.com og viser et langt sprekere utvalg enn en finner i norske butikker. Om modellen egentlig er plus size er en annen sak...

Hardføre blomster

For litt over en uke siden plantet jeg en liten potte sibirske valmuer i bedet ved inngangen. Bedet har vært sørgelig neglisjert etpar år, så etter iherdig luking ble jeg kvitt de aller fleste åkersnellene som dominerte bedet. Tanken ved å plante valmuer er enkel; i tillegg til at de er pene er de hardføre og villige blomster som sprer seg lett. Håpet er derfor at åkersnellene skal nedkjempes av sine vakre konkurrenter. I alle fall i dette bedet.

Etter at plantene ble satt i jorden har det vært nærmest sibirske tilstander hos oss. For en innlending er nordavind av en slik styrke, og over så lang tid, temmelig uvant i juni. Blomstene klarer seg, men jammen bærer de preg av dominerende vindretning den siste tiden. Mine forsøk på å fange nærbilder av blomstene i vindkulene gav heller middelmådige resultat:

Tekopp på en gråværsdag

Idag er en slik dag som ikke helt har bestemt seg for om den er en sommerdag eller kanskje en høstdag. Siden det er lite å gjøre med været, får en heller gjøre det beste ut av situasjonen som den er. En pen tekopp og te fra en riktig pen teboks gjør underverker for meg. Koppen er fra samme serie som kaffekoppen etpar-tre innlegg tidligere . Teen er "Fleur de geisha" fra Les Palais des Thés, en svært vellykket gave som jeg fikk fra min kusine. Teen er ordentlig god, og boksen er jo både utrolig pen og gjenbruksnyttig. Siden det snart er tomt må jeg enten hinte om at jeg ønsker meg mer, eller jeg må ta meg en handletur selv.

Ønskeglass

Jeg er glad i glass, og kunstglass spesielt. Glans og lysbrytning, farger og teksturer i glasset fascinerer meg. De siste ti-femten årene har det dukket opp en rekke dyktige, kvinnelige, norske glasskunstnere. To av mine favoritter, til tross for svært ulike uttrykk, er Cathrine Maske og Maud Gjeruldsen Bugge.

Ønskevase designet av Cathrine Maske:

Bildet er funnet på finn.no.

Og her er en ønskebolle designet av Maud Gjeruldsen Bugge for Hadeland glassverk:

Bildet er lånt fra Hadeland glassverk.

Fine, ja?

Sludderkanalen?

Etter et kjapt kikk på "kvinnekanalen" FEMs sendeskjema har det gått opp for meg at det knapt går en dag uten at kanalen sender noe som omhandler overnaturlighet, livet etter døden eller alternativisme av annet slag. Det være seg serier som Ghost whisperer eller "dokumentarer" av "sjette sans"-kategorien.
Rett nok er det vel flere damer enn menn som er åpne for alternativisme, men kom igjen, FEM! Få, om noen, er gladere enn meg for at det finnes tv-kanaler uten fotball og motorsport, men hva tar dere oss egentlig for? Ikke alle damer surrer rundt som noen høner og snakker om energibaner, chakra, krystallers kraft og sjelevandring! I kveldens Studio FEM får vi heldige damer som har en egen kanal enda et eksempel på tidligere liv. Det blir uten meg som tilskuer.

Istedenfor skal jeg kose meg med noe annet som også skal berøre magi og tro/overtro, nemlig denne:

Vis meg din kaffekopp

Via Huset på planen ble jeg oppmerksom på denne oppfordringen hos Fée.
Jeg har også lyst til å vise fram noen av de fine koppene mine. Den til høyre passer best til kakao med krem eller kaffelatte, så den blir ikke så ofte brukt. Jeg liker den likevel veldig godt, og har tekopp fra samme serie. Kruset til venstre fikk jeg som jobbkopp av tidligere kolleger. Snille menneskene!

Favoritting

Når jeg støvsuger, rydder, tømmer dusjsluket for hår eller driver med andre aktiviteter som er av mindre lystbetont karakter hjelper det å tenke på ting som alltid begeistrer meg.

Her er noen av mine favoritting:

• sittehengekøya


• loppemarkeder


• biblioteker


• en rekke programmer på NRK radio, for eksempel Radioteatret, Språkteigen, Verdt å vite, Herreavdelingen og P.I.L.S.


• lukten av nystekte boller


• togreiser


• at det spirer og gror i hagen

Hvorfor tenker jeg på dette idag? Jeg leter etter motivasjon for å støvsuge og vaske loftsstua, i omtrent 30 varmegrader, og gleder meg vilt til at jeg etterpå kan drikke kald saft mens jeg dingler i hengekøya og leser en god bok.

Bildet er lånt hos La Siesta

Om festing og trøtthet

Da jeg var ung, fri og singel hadde jeg helt andre festvaner enn jeg har idag. Heldigvis er livsstilen forandret slik at livet som 36-åring ikke har helt samme mønster som livet som 20-åring, vil jeg si. Det er minst tre grunner til det, og alle er nevnt i første setning. Jeg var ung, eller i alle fall yngre enn idag. Jeg var fri, i alle fall på den måten at jeg hadde svært få andre forpliktelser enn å betale husleien i tide. Dessuten var jeg singel, så hjemmelivet var bare akkurat passe spennende.

Uansett, i tidlige 20-år, med studielån i lommeboka og lenge til eksamen, var det ikke uvanlig å ta seg en fest, og en fest var ikke ordentlig med mindre det lysnet av dag før det var på tide å karre seg hjem. Antall alkoholenheter var heller ikke bestandig noe å være stolt over. Dagen etter en fest ble som regel tilbrakt i sofaen, der trøtthet og generell "uttaforhet" ble tilskrevet gårsdagens inntak.

Med fast jobb, nedbetaling av det tidligere nevnte studielånet (som dessuten er blitt supplert med huslån), samboer og bikkje er livet betraktelig endret siden den gang. Festene er heldigvis blitt sjeldnere og jeg er som regel i seng i folkelig tid.
Unntatt igår/i natt.
Jeg var i seng i 4-tiden, etter et utrolig hyggelig lag. Sola skinte og det var en nydelig morgen da jeg gikk og la meg.
Festen var totalt alkoholfri.
Likevel føler jeg meg idag omtrent som jeg gjorde etter studietidens sjøslag.

Siden jeg nekter å tro at alderen innhenter meg, lanserer jeg herved en teori om at jeg tåler uhorvelige mengder alkohol. Det er sollys når en legger seg som er problemet. Jeg har googlet litt rundt uten å finne noe som motbeviser teoremet totalt, så for meg blir dette stående som en sannhet inntil det motsatte er bevist.