Stormoteoppgjør

Jeg er større enn jeg burde være, og jeg vet det. I følge statistikkene er jeg slett ikke alene om det heller, og antallet som er som meg er visstnok økende. Det er skrevet mye om at motebransjen følger opp dette med stormotekolleksjoner. Her må jeg, av egen erfaring, få bemerke at det finnes et visst utvalg av klesplagg for store damer, men mote kan det neppe betegnes som.

Etter å ha kikket i utenlandske nettbutikker kan det se ut som Norge ligger flere tidsaldrer bak andre land med tanke på mote for ikke-modeller. Nå er jeg av den typen som liker å prøve klær før jeg kjøper dem. For den som har en kroppsform utenfor malen er snitt, kvalitet og passform helt sentralt for om antrekket blir vellykket eller ikke. Netthandel våger jeg meg derfor bare på når jeg skal kjøpe noe fra et merke jeg har fra før og kjenner passformen til. Her i landet går jeg rett som det er i kjedebutikker med stormotekolleksjoner og butikker spesialisert for store damer.

Begge deler er like deprimerende.
Førstnevnte er gammelmodig, har dårlige snitt, dårlig søm- og stoffkvalitet og er henvist til et trangt hjørne av butikken.
Sistnevnte har bedre kvalitet, men er fremdeles gammelmodig og i tillegg dyrt. I en del tilfeller har disse butikkene store utgaver av det som var in i vanlige størrelser året før. I en gjennomsnittlig by er det gjerne bare en eller to slike butikker, så klesutvalget blir også begrenset.

Igjen og igjen spør jeg meg selv hvorfor ikke stormoteklærne like gjerne er utstyrt med sirene og blinkende skilt både foran og bak, der det står ”Stormote”.
Igjen og igjen svarer jeg meg selv: Nanne, det er virkelig ikke nødvendig. Klærne skriker ”Stormote” helt uten audiovisuelle hjelpemidler.
En typisk stormotekolleksjon består for det første ofte av en serie enkeltplagg. Det er med andre ord ingen kolleksjon, og det er ikke gitt at en enkelt kan finne plagg som matcher hverandre.
Basisplagg, som umønstrede topper, enkle bukser, rib-poloer og andre udødelige plagg i diskrete farger og god kvalitet er i tillegg helt eller nær fraværende.
Noe en derimot finner flust av, er topper med store, runde halsringinger. Dette er sjelden flatterende på overvektige.
At tverrstriper virker forstørrende er barnelærdom for de aller fleste. Denne kunnskapen synes å ha gått stormotedesignerne hus forbi. T-skjorter, gensere og topper med tverrstriper finnes for tiden ingen andre steder enn i stormoteavdelingene. (Ok, der var jeg urettferdig: Butikker som spesialiserer seg på seilklær selger kanskje fremdeles noen tverrstripede gensere til seilbruk.)
Ingen har vel heller sett særlig små og nette ut i stormønstrede gensere i glorete farger.

For meg, som er midt i 30-årene er stormotedesignet dårlig, kjedelig og gammelmodig. Hvordan utvalget føles for jenter som er 10-15-20 år yngre enn meg tør jeg nesten ikke tenke på. Mens venninnene går rundt i smarte moteklær må mange ta til takke med noe som kan likne arvegods fra bestemoren.
Min teori: Enten er stormotedesignerne onde, eller de var de svakeste elevene på designerskolen. Hvis sistnevnte stemmer fikk de neppe jobb i den ”ordentlige” motebransjen, og ble kastet ut i stormotegning mot sin vilje.

Misforstå meg rett, det finnes hederlige unntak. Det triste er at det er nettopp det de er; unntak. Hvorfor er ikke unntakene regelen?

Vi er store, vi er mange, og vi er underernærte på kule klær. Et drømmemarked, med andre ord. Hvem kjenner først sin besøkelsestid?

Dette innlegget kunne selvsagt konkludert med at alle overvektige bør slanke seg. De fleste, meg inkludert, kan sikkert det. Men i mellomtiden har vi likevel behov for å se fine ut og føle oss vel.

Bildet er lånt fra forever21.com og viser et langt sprekere utvalg enn en finner i norske butikker. Om modellen egentlig er plus size er en annen sak...