Huset vårt er bygget i 1994 og har en terrasse på over 60 kvadratmeter. Herlig uteplass i sola, men de siste årene har gulvet dessverre vansmektet. Behovet for overflatebehandling av gulvet var stort, og allerede for to år siden hadde vi intensjoner om oljing. Olje og koster ble innkjøpt, og dermed begynte det å regne,
og regne,
og regne.
Arbeidet ble derfor ikke utført den sommeren.
I fjor ble arbeidet utsatt uten at jeg nå husker hvorfor. I år var behovet for gulvpleie prekært, og i går, etter at sola hadde gjemt seg bak et annet bygg, gikk vi igang med arbeidet. Utetemperaturen hadde sunket til 28 grader, må vite...
og regne,
og regne.
Arbeidet ble derfor ikke utført den sommeren.
I fjor ble arbeidet utsatt uten at jeg nå husker hvorfor. I år var behovet for gulvpleie prekært, og i går, etter at sola hadde gjemt seg bak et annet bygg, gikk vi igang med arbeidet. Utetemperaturen hadde sunket til 28 grader, må vite...
Etter iherdig oljing av nesten hele gulvet var det tomt i de tre spannene vi hadde kjøpt.
"Ja ja, ingen skade, vi tar en tur til fargehandelen og bunkrer opp mer etter jobb i morgen", tenkte vi. I ettermiddag, ikke lenge før stengetid, troppet vi derfor opp med et tomt spann og ba om mer av samme slaget.
Dette viste seg lettere sagt enn gjort.
Til å ha jobbet med miljø og helse, vært verneombud og stort sett hatt sterk interesse for arbeidsmiljø og miljøsaker generelt, har jeg vært utrolig sløv til å følge med på malingsbransjen de siste årene. (Dette er et innkjøpsområde som med skam å melde har vært overlatt til mannen i huset.) Overraskelsen var derfor stor da damen i fargehandelen satte opp et ansiktsuttrykk som tydet på problemer. Det viste seg at den oljen vi var så fornøyd med var utgått, og at det en heretter skal bruke som "olje" er en slags vannbasert materie.
På toppen av det hele lar gammel og ny type overflatebehandling seg dårlig kombinere, og damen mumlet noe om "matte ned gulvet", "flassing", "fargeforskjeller" og andre ting som kan gi selv den mest positive person mer enn et snev av motløshet.
Heldigvis viste det seg at det fantes erstatningsprodukter likevel. Strøk 2 på gulvet heter dermed "antiskli" istedenfor olje. I dag har jeg lært at antiskli er en slags gulvbeis, og beiser kan fremdeles være oljebasert. Den var seigere å påføre, men resultatet dekker akkurat passe godt og ser lovende ut.
Dette viste seg lettere sagt enn gjort.
Til å ha jobbet med miljø og helse, vært verneombud og stort sett hatt sterk interesse for arbeidsmiljø og miljøsaker generelt, har jeg vært utrolig sløv til å følge med på malingsbransjen de siste årene. (Dette er et innkjøpsområde som med skam å melde har vært overlatt til mannen i huset.) Overraskelsen var derfor stor da damen i fargehandelen satte opp et ansiktsuttrykk som tydet på problemer. Det viste seg at den oljen vi var så fornøyd med var utgått, og at det en heretter skal bruke som "olje" er en slags vannbasert materie.
På toppen av det hele lar gammel og ny type overflatebehandling seg dårlig kombinere, og damen mumlet noe om "matte ned gulvet", "flassing", "fargeforskjeller" og andre ting som kan gi selv den mest positive person mer enn et snev av motløshet.
Heldigvis viste det seg at det fantes erstatningsprodukter likevel. Strøk 2 på gulvet heter dermed "antiskli" istedenfor olje. I dag har jeg lært at antiskli er en slags gulvbeis, og beiser kan fremdeles være oljebasert. Den var seigere å påføre, men resultatet dekker akkurat passe godt og ser lovende ut.
Heldigvis er det noen år til neste gang.
Bildet er fra første lag - olje.
2 kommentarer:
Åh, jeg har en lignende historie på savittigheten selv kjenner frustrasjonen bare av å lese innlegget ditt. Bedre lykke neste gang! Forhåpentligvis er det noen år til.
Mange takk! Det blir nok noen år til neste gang, ja. Heldigvis ble resultatet bra.
Legg inn en kommentar